Vi bruker laplace-transformasjoner til å blant annet løse differensiallikninger. Når vi gjennomfører en laplace transformasjon, går vi fra en funksjon av en spesifikk variabel som for eksempel t, til en annen funksjon av en annen variabel som s. Notasjonen er at vi for eksempel går fra en funksjon f(t) til en funksjon F(s).
Tabell over vanlige Laplace-transformasjoner
Gitt en funksjon f(t) vil tilhørende laplace-transformasjon være: L{f(t)}=F(s). På samme måte, gitt en funksjon F(s) , vil invers laplace-transformasjon være: L−1{F(s)}=f(t).
f(t)
F(s)
a
sa
t
s21
tn
sn+1n!
(n−1)!tn−1
sn1
eat
s−a1
t⋅eat
(s−a)21
cos(at)
s2+a2s
sin(at)
s2+a2a
asin(at)
s2+a21
f′(t)
sL{f(t)}−f(0)
f′′(t)
s2L{f(t)}−sf(0)−f′(0)
f′′′(t)
s3L{f(t)}−s2f(0)−sf′(0)−f′′(0)
I alle transformasjonene over vil a være en konstant.
Andre:
L{f(t−c)u(t−c)}=e−scL{f(k)}
Her vil:
u(t−c)={01t<ct≥c
c vil være en konstant. Denne kan være vrien å implementere så se gjerne på videoene hvor vi bruker løser noen eksempler i kapittelet om laplace-transformasjoner.
Formålet? Jo, det er at vi for eksempel tar en differensiallikning med variabel t, gjennomfører en laplace-transformasjon slik at vi får et uttrykk med variabel s. Som regel blir det enklere å løse uttrykket når vi har gjennomført transformasjonen. Når vi har en løsning, gjennomfører vi en invers laplace-transformasjon (går baklengs) og boom, så har vi løst differensiallikningen.